Hvem dømmer hvem egentlig?
Jeg har empati og jeg har forståelse, men jeg forteller de jeg har samtaler med at jeg ikke er her for å trøste, men for å vekke dem. Dette kan på et vis virke noe brutalt, - "Hva?, tar han ikke mine problemer og min sårhet på alvor?" Det er nettop deg jeg gjør.
Din opplevelse av virkeligheten tror jeg på, men det er ikke sikkert den er sann. Sannsynligvis har du kun marerittstanker i våken tilstand.
Du skaper din opplevelse gjennom dine tanker fra øyeblikket til øyeblikk. En dag bryr du deg veldig om hva andre mener, eller rettere sagt hva DU tror de mener om deg. Andre dager bryr du deg litt, mens noen dager lar du disse bekymringstankene bare passere.
Om du i tillegg til å forholde deg til alle dine tanker også skal begynne å forholde deg til alle andres tanker har du en stor jobb foran deg.
- Jeg blir usikker og redd fordi andre tenker helt sikkert at jeg er dum
- Jeg blir usikker og redd fordi andre tenker helt sikkert at jeg er rar
- Jeg blir usikker og redd fordi andre tenker helt sikkert at jeg ikke er verdt en dritt
- Jeg blir usikker og redd fordi andre tenker helt sikkert at jeg ser rar ut
Det finnes en rekke andre varianter av disse utsagnene, men det handler alltid om det samme. Hva tenker andre om meg? Du blir usikker og redd fordi du tenker at noen andre DØMMER DEG, at noe der ute ikke liker deg.
Men, så dukker det store spørsmålet opp? Hvem dømmer hvem egentlig? Hvis du tenker og tror at alle, iallfall de aller fleste inkludert ukjente mennesker dømmer deg så er det faktisk du som dømmer dem. De fleste jeg har samtaler med "våkner opp" når de hører dette. Ja, brutalt, men som regel må det en sannhet og en innsikt til for å stoppe en vond drøm.
Du aner ikke hva andre tenker om deg, og i den grad du ikke spør, noe vi sjelden gjør så kan vi ikke anta at de dømmer oss. Ofte tror vi at en følelse av at noen ikke liker oss er en bekreftelse på at noen ikke liker oss. Men, denne vonde følelsen hvor kommer den egentlig fra?
Neste gang det dukker opp en tanke i deg (og som du tror på i øyeblikket) at noen der ute tenker at du er rar og du er sikker på at de dømmer deg: - La de holde opp et speil mot deg, sannsynligvis vil du da se hvem som egentlig dømmer.
Du kan alltid undre deg i nysgjerrighet eller i en form for fascinasjon hva andre tenker om deg, men la være å bekymre deg for det. Ikke la det bli bekymringens kunst.
Ikke tenk så mye, for da kan du få et problem du ikke har.
Noen ganger, men bare noen få ganger så kan det faktisk hende at noen tenker at du er rar, dum osv., men det må de nesten få lov til det. At noen tenker noe om deg er faktisk ikke farlig, det skjer faktisk INGEN VERDENS TING.
Hva de eventuelt tenker og mener om deg handler faktisk ikke om deg, men om dem. Sannsynligvis har de noen mareritt tanker om seg selv som de prøver å flykte fra ved å tenke dumt, rart osv. om deg.
Roger Kvaløy
